Den 18. april 2025 raidet politiet en protestantisk kirke i Béjaïa i Algerie(20), der en gruppe på ti kristne, inkludert to ektepar, var samlet. Mobiltelefoner ble konfiskert, og de kristne ble
arrestert og utsatt for flere timer lange avhør, som om de var kriminelle. Samme dag ble kirken forseglet - dørene ble sperret og en beskjed ble hengt opp om at kirken var stengt.
Egentlig er alle protestantiske kirker i Algerie stengt, med unntak av denne ene, hvor det var noe aktivitet. Ifølge en 20 år gammel forordning skal gudsdyrkelse for ikke-muslimer «bare finne sted i bygninger som er avsatt til dette
formålet, og hvis bruk er underlagt forhåndsgodkjenning fra Nasjonalkommisjonen for utøvelse av gudsdyrkelse». Problemet er bare at slike tillatelser ikke blir gitt, og at det er tvilsomt om denne kommisjonen noen gang har møttes.
En uklar lov, om at det er forbudt å «rokke ved en muslims tro», utgjør også en konstant trussel mot de kristne. Myndighetene har også stengt en kristen Facebook-gruppe med mer enn 50 000 følgere, og over 75 prosent av Algeries kristne
– som for det meste er konvertitter - har mistet kontakten med sine menighetsfellesskap.
Lignende forhold ser vi i nabolandene Marokko (23) og Tunisia (31), om enn ikke i samme omfang. I rapporteringsperioden for 2026 ble et større antall
kirker i disse to landene tvunget til å slutte å møtes, særlig migrantkirker med medlemmer fra Afrika sør for Sahara. Det finnes også rapporter om økt overvåking og avhør av kirkeledere i Marokko, samt arrestasjoner av utenlandske
kristne i Tunisia. Også i Libya (9), hvor det i utgangspunktet er få kristne, har de små kristne gruppene i landet gått mer i skjul, etter at flere kristne konvertitter har blitt arrestert og fått
lange dommer.
En lignende utvikling finner sted i Kina (17), der den negative utviklingen ikke skyldes vold, men økt press fra myndighetene. Nye regler fra september 2025 forbyr bibelapper og innsamling av
midler, og arbeid blant unge krever at religiøse ledere slutter opp om kommunistpartiet. Det har medført at menigheter er blitt splittet opp og møtes i skjulte grupper på 10–20 personer i private hjem. Også i Iran (19)
og Vietnam (55) gjør byråkrati, overvåkning og vage reguleringer sitt til å begrense de kristnes mulighet til å organisere offentlig godkjente fellesskap.
Alle disse landene, og flere til, bryter på denne måten artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen, som de fleste land i verden har sluttet seg til. Her heter det at «enhver har ... frihet til enten alene eller sammen med andre, og
offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro». Dette syndes det mot i mange land, uten at det får konsekvenser.