Selv om situasjonen i Syria er dramatisk, kan den ikke på noen måte sammenlignes med omfanget av forfølgelsen i Afrika sør for Sahara. 14 av landene på World Watch List befinner seg her. 

I samtlige av disse landene har forfølgelsen av kristne økt. Men ingen av dem har utviklet seg så raskt i negativ retning som Kirgisistan, som tidligere var «best i klassen». For første gang siden 2013 er Kirgisistan å finne blant landene i «topp 50» på World Watch List. Ifjor ble landet rangert som nummer 61, på 2025-listen befinner det seg på en 47. plass. 

Bakgrunnen for dette er at myndighetene, under dekke av vage ideer om kulturelle tradisjoner og nasjonale verdier, har innført lover som begrenser ytringsfriheten. Amnesty International rapporterte i april at regjeringen har intensivert sin kampanje for å kvele offentlig kritikk og fredelig meningsutveksling. 

I Kamerun (43)sprer islamismen seg, særlig i de nordlige delene. Konvertitter er særlig utsatt, og det å kritisere myndighetene kan føre til at kirker blir stengt. I Mali (15) har myndighetene i praksis mistet kontrollen over store deler av landet. Islamistiske grupper opererer like utenfor hovedstaden, og det er trakassering, tvungen fordrivelse, utpressing og gjentatte angrep på kirker og kristne samlinger. Mye av det samme gjør seg gjeldende i Niger (26) og Burkina Faso (16). I Burkina Faso har 150 kristne blitt drept og mer enn 100 kirker og offentlige kristne eiendommer blitt ødelagt eller stengt siste år som følge av islamistisk terror. Islamistisk ideologi preger også Somalia (2), hvor både myndighetene og terrorgruppen al-Shabaab forfølger de kristne. Men den islamistiske terroren går også stadig lengre sørover – til stater som Kongo (29) og sør til Mosambik (39). Her må verdenssamfunnet våkne og se hva som er i ferd med å skje.

Nok en gang skiller Nigeria (7) seg ut. Forholdene i Nigeria har i mange år fått lite oppmerksomhet, selv om Åpne Dører og andre har gjort sitt for å få verden til å lytte. Men etter at president Trump nylig truet myndighetene i Nigeria på grunn av landets høye drapstall på kristne, har forfølgelsen i Nigeria blitt noe man snakker om.  

Diskusjonen i Norge og andre land har gått på om kristne i Nigeria blir forfulgt, eller om det andre faktorer – etniske eller økonomiske – som driver volden framover. «For oss i Åpne Dører har dette vært en underlig debatt», sier Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne Dører. «Når våre forskere går inn i slike saker, ser de ikke bare ofrenes religiøse tilhørighet, men undersøker om det finnes en tydelig og identifiserbar religiøs motivasjon bak drap og bortføringer. Der hvor det ikke finnes, blir drapet ikke en del av statistikken.» I rapporteringsperioden har Åpne Dører kommet til at 3490 kristne ble drept for sin tro i Nigeria – en oppgang på mer enn 10 % fra året før. «Dette er et konservativt – og sannsynligvis for lavt – estimat», sier Erlandsen.  

En av våre kontakter i Nigeria skrev nylig til oss: «Sikkerhetssituasjonen forverrer seg fra dag til dag. Den opplagte trenden nå er å ødelegge kristne farmer, stjele maten, rane, voldta kvinnene og drepe dem etterpå. En av mine barndomsvenner, som er pastor i en menighet, ble sist helg på vei hjem angrepet av fulanimilits som forsøkte å drepe ham. Det er et mirakel at han overlevde».

I én enkelt hendelse i juni 2025 ble det kristne jordbrukssamfunnet Yelwata i delstaten Benue angrepet i fire timer av muslimsk fulani-milits, som skjøt eller brente i hjel 258 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn.. 

Den 18. april 2025 raidet politiet en protestantisk kirke i Béjaïa i Algerie(20), der en gruppe på ti kristne, inkludert to ektepar, var samlet. Mobiltelefoner ble konfiskert, og de kristne ble arrestert og utsatt for flere timer lange avhør, som om de var kriminelle. Samme dag ble kirken forseglet - dørene ble sperret og en beskjed ble hengt opp om at kirken var stengt.  

Egentlig er alle protestantiske kirker i Algerie stengt, med unntak av denne ene, hvor det var noe aktivitet. Ifølge en 20 år gammel forordning skal gudsdyrkelse for ikke-muslimer «bare finne sted i bygninger som er avsatt til dette formålet, og hvis bruk er underlagt forhåndsgodkjenning fra Nasjonalkommisjonen for utøvelse av gudsdyrkelse». Problemet er bare at slike tillatelser ikke blir gitt, og at det er tvilsomt om denne kommisjonen noen gang har møttes. En uklar lov, om at det er forbudt å «rokke ved en muslims tro», utgjør også en konstant trussel mot de kristne. Myndighetene har også stengt en kristen Facebook-gruppe med mer enn 50 000 følgere, og over 75 prosent av Algeries kristne – som for det meste er konvertitter - har mistet kontakten med sine menighetsfellesskap. 

 Lignende forhold ser vi i nabolandene Marokko (23) og Tunisia (31), om enn ikke i samme omfang. I rapporteringsperioden for 2026 ble et større antall kirker i disse to landene tvunget til å slutte å møtes, særlig migrantkirker med medlemmer fra Afrika sør for Sahara. Det finnes også rapporter om økt overvåking og avhør av kirkeledere i Marokko, samt arrestasjoner av utenlandske kristne i Tunisia. Også i Libya (9), hvor det i utgangspunktet er få kristne, har de små kristne gruppene i landet gått mer i skjul, etter at flere kristne konvertitter har blitt arrestert og fått lange dommer.  

En lignende utvikling finner sted i Kina (17), der den negative utviklingen ikke skyldes vold, men økt press fra myndighetene. Nye regler fra september 2025 forbyr bibelapper og innsamling av midler, og arbeid blant unge krever at religiøse ledere slutter opp om kommunistpartiet. Det har medført at menigheter er blitt splittet opp og møtes i skjulte grupper på 10–20 personer i private hjem. Også i Iran (19) og Vietnam (55) gjør byråkrati, overvåkning og vage reguleringer sitt til å begrense de kristnes mulighet til å organisere offentlig godkjente fellesskap. 

Alle disse landene, og flere til, bryter på denne måten artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen, som de fleste land i verden har sluttet seg til. Her heter det at «enhver har ... frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro». Dette syndes det mot i mange land, uten at det får konsekvenser.  

I India (12) har det over flere år vært en forverring av trosfriheten. Ifølge det regjerende BJP-partiet burde alle indere være hinduer, og kristne og muslimer blir derfor omtalt som forrædere mot land og lokalsamfunn. Dette gjør at selv en stillferdig praktisering av troen er risikabel, særlig i de delstatene som har vedtatt anti-konverteringslover, et verktøy som rammer kristne som forteller om troen sin eller leder noen til Kristus. 

Nye konvertitter er spesielt sårbare og blir ofte utsatt for det største presset. De nektes juridisk anerkjennelse som kristne og utsettes for forfølgelse og diskriminering, noe som er et klart brudd på retten til å skifte tro, som India har forpliktet seg på gjennom tilslutning til menneskerettighetserklæringen.  

«Etter at loven mot konvertering ble vedtatt i delstatsforsamlingen (i Rajastan), har hindutva-ekstremister blitt mer aktive», sier Shiv Rathod*, en av Åpne Dørers partnere i Rajastan. «De angriper kristne samlinger og anklager pastorer for falske konverteringer. Politiet presses av ekstremistene til å registrere falske saker og arrestere pastorer og troende.»

I Latin-Amerika – som består av historisk sett kristne nasjoner - står kirkene i et krysspress mellom sekularistiske og autoritære ledere og kriminelle grupper. I urfolksområder blir de som forlater tradisjonell religion utsatt for press. På Cuba (34) blir kristne overvåket og kontrollert av et kommunistisk regime som krever ideologisk lojalitet. Menigheter nektes registrering, prekener overvåkes, og kirkeledere som kritiserer myndighetene risikerer trakassering og fengsling.

I Nicaragua (32) blir kristne systematisk kneblet under Ortega-regimet. Kirker stenges, eiendom beslaglegges, og særlig katolske ledere trues med fengsling, eksil eller tap av statsborgerskap dersom de ytrer seg kritisk. I Mexico (30) er kristne utsatt for vold og trusler fra narkokarteller og kriminelle nettverk. Kirkeledere som står opp mot kriminalitet angripes, og kristne i urfolkssamfunn straffes for å bryte med tradisjonelle religiøse praksiser. I deler av Colombia (47) lever kristne under konstant press fra væpnede grupper og kriminelle aktører. Pastorer og menigheter som arbeider for fred, rehabilitering og evangelisering trues, utpresses og risikerer å bli drept.